Today we finally release our report on the survey sent out to all PhDs and Postdocs in Norway earlier this fall.
Below you will find both the Norwegian press release and the English statement given by SiN to the minster of higher education and research at a meeting with the minister, 1st December 2020.
The report can be read here (in English):
NORWEGIAN PRESS RELEASE
Forsinkede stipendiater opplever manglende oppfølging fra institusjonene
Rapport om corona-relaterte forsinkelser og muligheter for kompensasjon i form av kontraktsforlengelse er nå publisert av Stipendiatorganisasjonene i Norge (SiN). Totalt fikk vi inn svar fra 790 midlertidige, hvor 99% var doktorgradsstipendiater (92%) eller postdoktorer (7%). Rapporten viser at 84% av de som svarte har opplevd forsinkelser. Samtidig oppgir mange av respondentene dårlige muligheter for å søke om kompensasjon.
SiN gjennomførte denne høsten en spørreundersøkelse for å få oversikt over hvordan stipendiaters situasjon under koronapandemien, med fokus på forsinkelser og muligheter for kompensasjon. Dette er særlig viktig ettersom stipendiater er ansatt på tidsbaserte arbeidskontrakter hvor arbeidet forventes å bli gjort innenfor tiden de er ansatt. Allerede før koronatiltakene er det kun 53% av doktorgradskandidatene som fullfører innen 5 år (Uniforum 2019, SSB).
Majoriteten (84%) av deltakerne i undersøkelsen oppgir at de er forsinket. Forsinkelsene som oppgis er mangeartet. Fra å ikke kunne ha tilgang til lab og kontorer til å ha boforhold som ikke gir mulighet for hjemmekontor. De opplever også konkrete forsinkelser som begrensede muligheter til innsamling av datamateriale, men også mindre håndfaste, men minst like viktige konsekvenser knyttet til den psykososiale delen av å leve under en pandemi. Her rapporteres det om for eksempel nedsatt konsentrasjonsevne og stress relatert til det å håndtere en usikker jobbsituasjon. Dette kommer også som følge av de manglende mulighetene for å få kompensasjon i form av kontraktsforlengelser.
Et av de mer utfordrende aspektene er at mange årsaker til forsinkelser ikke blir sett på som legitime nok til å søke om kompensasjon. Respondentene oppgir også en rekke andre hindre for å søke. Dette er alt fra dårlig og mangelfull informasjon om søknadsprosess, snevre kriterier, til uformelle oppfordringer om å ikke søke, med begrunnelser om manglende penger, eller at man ikke er prioritert. I tillegg oppgir litt over halvparten av de som oppfatter at de er kvalifisert for å få forlengelse at de ikke tror de vil få en kompensasjon tilsvarende tiden de har mistet.
Det er særlig respondenter fra NTNU og UiO som skiller seg ut som de mest pessimistiske og minst fornøyde. På den andre siden finner vi respondenter fra OsloMet, hvor majoriteten opplever å ha fått god nok informasjon, og at de har kunnet søke og få forlengelser. Her har det også vært en sentralisert ordning, med midler satt av til å dekke forsinkelsene.
Oppsummert viser rapporten at det er stor fare for forsinkelser i forskningen all den tid stipendiatene selv må ta igjen tapt tid som følge av koronapandemien. Vi mener institusjonene må komme på banen og se dette som et problem som påvirker hele institusjonen. Det er derfor viktig at man systematisk adresserer både de håndfaste og mindre håndfaste årsakene til forsinkelse og ivaretar det forskere ansatt på tidsbestemte kontrakter trenger for å komme a jour. Det skal ikke være de lokale fakultetene og instituttenes økonomi som avgjør om en kandidat skal få utvidet sin kontrakt.
Signert,
Camilla Holm (OsloMet), Margret Veltman (UiO), og Ingvild Mageli (UiT)
Arbeidsgruppe for psykisk helse og corona-relaterte utfordringer,
Stipendiatorganisasjonene i Norge
ENGLISH STATEMENT TO THE MINISTER
Statement given by SiN to KD
1 December 2020
We agree with the young academy that the conditions for young researchers warrant attention.
The nature of our research has changed much, with often necessarily lowered ambitions for our research projects and decreased career opportunities. And this is harming both the quality and competitiveness of our research, but also of ourselves as we move on from this crucial stage in our career.
But I would say the main issue of temporary research staff is fixed-term nature of our contracts and therefore the limited possibilities we have to meet our research objectives on time.
A survey we conducted, and which will be published today, shows that delays are widespread. The causes include both institutionally acknowledged reasons such as closed facilities and restricted travel, as well as lesser known and not always acknowledged reasons such as poor home office conditions and the psychosocial effects of the pandemic.
In many ways, we feel like the corona crisis is exacerbating the already precarious nature of our jobs, with consequences for our wellbeing and the ability to do our work. There has been much attention for the mental health effects of covid on students, recently. Well, our survey points out that mental health concerns hit PhDs and postdocs in isolation just as hard.
And what should alleviate some of the stress induced by covid-19, namely the possibility to apply for contract extensions, is by many experienced to be an unpredictable, arbitrary, highly variable and untransparent process. Our survey shows that the ongoing uncertainty and lack of information surrounding these applications, is adding stress, not reducing it.
Of top of that, not all reasons for delay are considered legitimate factors to apply, including the aforementioned mental health effects, which are so common. So for many, the chances of succeeding seem too bleak to actually try and get compensated. This means that the official figures systematically underestimate the true extent of delay suffered by temporary researchers. In other words, the problem is bigger than you think.
And this problem will persist, because the pandemic is not over yet. The consequences will be felt in Norwegian research for quite some time after these PhDs and postdocs have left and therefore damage the competitiveness of Norwegian research institutions.
In order to risk wasting a generation of researchers on precarious contracts, there needs to be an institutional response so they can weather this crisis. This should start by systematically addressing the non-tangible reasons for delay and the need of temporary researchers for a centrally organized, fair, transparent and unbureaucratic process. Because temporary employees constitute the majority of workforce in the universities. If they suffer, Norwegian academia suffers.
Signed,
Camilla Holm (OsloMet), Margret Veltman (UiO), and Ingvild Mageli (UiT)
Working Group on Mental Health and Corona-Related Challenges,
Stipendiatorganisasjonene i Norge